Villa Victoria Center for the Arts, Boston, Massachusetts.
4. februar 2017.
'Det som går rundt, kommer rundt,' sier det gamle ordtaket. Vi sier det ofte for å uttrykke ideen om karma, at du får det du legger ut der. Men det kan også komme i sannhet at alle ting rundt oss, og vi selv, er koblet sammen. Kroppen har en evne til unikt å uttrykke slike dype og komplekse sannheter - en evne som moderne dans ofte kapitaliserer på.
Urbanity Dance’s tilpasning av Neruda’s Book of Questions: An Exploration Through Music and Dance var en fantastisk fremstilling av det som skjedde. Pablo Neruda var midt i 19thårhundre chilensk dikter. Hans Spørsmålsbok er en gruppe dikt som gjennom appel til fantasi og intuisjon formidler undringen i en rasjonell eksistens som samtidig kan virke så irrasjonell.
Urbanity Dance i ‘Neruda’s Book of Questions: An Exploration Through Music and Dance’. Foto av Leilani Thomas.
Forestillingen, under Urbanity Dance Founder og regissør Betsi Graves, inkluderer koreografibidrag fra Graves, Chun-Jou “Dream” Tsai (også rollebesetningsmedlem), Alexander Davis (rollebesetningsmedlem), Chantal Doucett og Jacob Regan. I bevegelseskvalitet, koreografi og produksjonselementer avbildet showet enhet og syklisk natur av alle ting.
Når vi snakker om representasjoner, tilbød danserne innbegrepet av det som sies at de dyktigste danserne kan oppnå: 'å gjøre noe vanskelig å se uanstrengt ut'. De kunne falle til og motstå gulvet og kutte og gli gjennom rommet på måter som så ut til å trosse fysikkens lover. Egenskapene de presset og trakk i, inn i og bort fra hverandre, var også unikt fengslende.
I en duett skapte for eksempel dyktig bruk av timing og avstand en slags magnetisme, noe som frastøtte de to danserne fra hverandre, men likevel holdt dem nær nok til å opprettholde et romlig forhold. Denne effekten snakket om samtidige menneskelige behov for fellesskap og individualitet, og spenningen som kan utvikle seg mellom disse to behovene.
Omtenksomt utformet koreografi illustrerte den dynamikken, blant andre like viktige og spennende. Et nytt overflatemotiv var for eksempel dansere som gikk i flokk med flate rygg, halvbøyd, med den ene hånden på skulderen til den andre. En etter en ville visse dansere trekke seg unna for å utforske sin egen bevegelse. Etter hvert var alle danserne i sin egen bevegelse.
Det var et kaos i begynnelsen, men en ordre utviklet seg til danserne igjen gikk sammen. Hvis det fortsetter igjen senere i fortellingen, kan dette motivet ha overført kontinuiteten til den uavhengighetsforbindelsesspenningen enda mer overbevisende. Den kom tilbake igjen etter hovedbruken, men oversatte ikke så mye.
På et annet tidspunkt kom tre separate mannlige og kvinnelige par sammen, med en presis inngang til den unisonen og presis fortsettelse gjennom den. Dette antydet den uunngåelige forbindelsen vår, utover de relasjonsstrukturene vi befinner oss i (ved valg, nødvendighet eller tilfeldighet). På en eller annen måte, på en eller annen måte, beveger vi oss gjennom rom og tid sammen - akkurat som disse danserne gjorde.
Lyd spilte en avgjørende rolle for å illustrere disse sannhetene, og det samme gjorde danserne. En stream-of-bevissthet voiceover begynte showet, som generelt leverte et tema for å transcendere, for eksempel i fugler som løfter seg bort fra jorden for å sveve over det. Som med danserne som gikk inn i sine egne setninger fra enstemmig, ble denne voiceover kakofon (med flere stemmer som snakket over hverandre), og ble deretter noe glattere. Denne kvalitative sekvensen illustrerte syklusen av harmoniske og splittende tider.
Denne fortellingen kom tilbake på slutten av showet og forsterket dermed ideen om sirkularitet - hva som går rundt vil igjen komme rundt. Kroppsverk, av føtter på gulvet og av hender på egen kropp, forsterket spenninger og enhet mellom dansere. Den klargjorde videre meldingene om at disse tingene leverte.
Belysning, fra designeren Chris Fournier, støttet også fortellingens temaer. Rød belysning belyste en del av kraftig dans, som formidlet sinne og dominans. En følgende del av grønn belysning og mer dempet enstemmig bevegelse foreslo en uro, en dysfunksjon, som kan utvikle seg når sinne-styrt dominans går galt. En annen seksjon, bevegelsen lett og myk, ble danset i midnattblått. I den naturlige orden er det tider med mørke, skygge og også tider med hvile. Sterk belysning kom tilbake. Alle ting er sykliske.
tony capolla
Urbanity Dance i ‘Neruda’s Book of Questions: An Exploration Through Music and Dance’. Foto av Leilani Thomas.
Den endelige scenen førte hele rollebesetningen til gledelig dans alle sammen, i bevegelse mer fotgjenger enn for det meste av showet. Til slutt lever vi og beveger oss og puster sammen, uansett spenninger og prøvelser vi møter når alle ting går gjennom syklusene deres. På denne måten ble showet avsluttet med et tilbud om håp, glede og kjærlighet.
Til slutt kan kroppen glede seg over å ha liv i seg. Det er en visdom som moderne dansverk som dette unikt kan artikulere. Det vil være spennende å se hvilke andre verk Urbanity Dance kommer med. Mest sannsynlig vil ikke alle demonstrere det prisverdige håndverket og den tidløse visdom de tar på seg Neruda’s Book of Questions: An Exploration Through Music and Dance gjorde. Men alt det sykliske, kan vi forvente storhet fra dette selskapet igjen.
Av Kathryn Boland av Dance informerer.
