Intervjuer | April 2024

Folk er i dag altfor sannsynlig å forbli i 'kretsene' våre, for å si det, bli med og jobbe med de som tenker og oppfører seg som vi gjør. Psykologer kaller dette 'bekreftelsesskjevhet', tendensen til å omgi oss med andre som har lignende synspunkter, interesser og atferd. Noen mennesker har imidlertid den intellektuelle nysgjerrigheten og tapperheten til å våge seg utenfor den komfortsonen. Alt dette spiller absolutt ut med kunstnere som mange bare lager med de som lager arbeid som ligner på sitt eget - men noen er modige nok til å utforske kunsten sin med andre hvis standard kreative produksjon ikke er som deres egen. Jodi Melnick og tre ballettdansere fra New York City - Sara Mearns, Gretchen Smith og Jared Angle - er fire slike artister.

Sara Mearns, Gretchen Smith og Jared Angle øver på Guggenheim. Koreografi av Jodi Melnick. Foto med tillatelse fra Melnick.

Mearns og Melnick samhandlet først på Danspace i New York City i mars 2015. Førstnevnte er en anerkjent New York City ballettdanser. Sistnevnte er en uavhengig koreograf hvis arbeid er beskrevet som 'fotgjenger' og 'minimal'. Mearns ønsket å jobbe med Melnick etter å ha sett henne danse. 'Da jeg så henne bevege seg - glir rundt gulvet med slik forsikring, selvtillit, nåde - visste jeg at jeg måtte gå dypere inn i hva prosessen hennes er og hvem hun er som kunstner,' forteller hun. Melnick beskriver først å være litt nølende med å jobbe med profesjonelle ballettdansere fordi 'det er ikke det jeg gjør', sier hun.

Hun gikk med på å koreografere med disse danserne under klar forståelse av at hun ville jobbe slik hun er vant til, det å være den hun er kunstner. Mearns sa at det var akkurat det hun ønsket å være involvert i, forklarer Melnick. Interessant nok husker Mearns at Melnick hadde en 'vilje til å trekke henne inn i hennes verden og arbeidsmåte'. Det var tydelig at det var prisverdig raushet og ydmykhet fra begge parter. Og så begynte det - Mearns, Angle og Smith begynte å lage arbeid for å få premiere på Jacob's Pillow i oktober 2015.

Mearns beskriver hvordan rommet ved puten ble en viktig del av arbeidet, ganske enkelt gjennom Melnicks måte å jobbe på. '[Jodi] forteller oss at alt rommet rundt oss er en del av bevegelsen vår,' forklarer hun. «Ikke bare det som ligger foran oss. Veggene, gulvet, lysene, gardinene, taket, alt. Så vi brukte det på puten. ” Trioen vil fremføre en ny del av verkene sine på Guggenheim Museum i New York 13. og 14. november.

sytycd elimineringsresultater

Også som en ny måte å jobbe for trioen, men likevel helt naturlig for Melnick, er 'å gi byrå' til dansere når de koreograferer. 'De er medvirkende kropper, sinn, ånder,' bekrefter hun. Melnick beskriver å ha en idé, og fra det å be danserne om å prøve en bestemt bevegelse som et resultat, og deretter kanskje tre andre ting. Sammen finner de det som resonerer i dansernes kropp og i arbeidet. Mearns hevder at “Jodi førte (Jared, Gretchen og jeg) til et nytt autoritetsnivå i oss selv” gjennom denne måten å jobbe på.

Sara Mearns, Gretchen Smith og Jared Angle øver på Guggenheim. Koreografi av Jodi Melnick. Foto med tillatelse fra Melnick.

Et annet nytt syn som Mearns føler at hun fikk fra å jobbe på denne måten, er hva mening og 'en historie' kan være i dans. Melnick beskriver ikke 'å lete etter mening ... [fordi] det er i kroppen - en løfting av armen, en forskyvning av hodet'. Mearns forteller at Melnick sa til dem: 'Du kan svare på bevegelse, men ikke kommenter den.' Melnick beskriver dette som målrettet å være minimal, parring ned og etterlater virtuositet. 'Hva er igjen når [virtuositet] er borte?' hun spør. Mearns beskriver hvordan hennes profesjonelle bevegelse er veldig “utad”, til publikum og til hennes partnere. Arbeidet med Melnick lærte henne imidlertid å se innover - å føle bevegelsen som er inni henne.

Hun ser nå hvordan det er en historie i bevegelse i seg selv, akkurat som Melnick hevder at det er. 'Ikke legg til en historie, bare vær deg,' bekrefter Mearns. 'Du har allerede en historie ved å være deg.' Vi har absolutt alle våre historier, og våre forskjellige måter å fortelle dem på. For mange av oss er resultatet dessverre at vi bare engasjerer oss med de som har lignende historier - lignende historier, lignende tro, lignende måter å være i verden på. Men noen av oss, som disse fire kunstnerne, har mot til å nå ut til de som kan fortelle en annen historie. De kan vise oss alle at vi ikke trenger å frykte å gå utover det som er behagelig, det vi vet godt. Som med disse fire, kan resultatet bare være at vi skaper verdifulle nye historier - i kunst og ellers.