Boston Ballet i Marius Petipas 'The Sleeping Beauty'. Foto av Liza Voll, med tillatelse fra Boston Ballet. Boston Opera House, Boston, Massachusetts.
29. april 2017.
Vi er i en tid med enormt mye innhold - flere podcaster, talkshow, dokumentarer og 'sitcoms' enn vi noen gang kunne konsumere. Samtidig er også våre penger, tid og energi - personlig, kommunalt og politisk - strukket til det ytterste. Man kan således komme til å argumentere for at klassikerne ikke er den mest fortjente mottakeren av våre endelige personlige og samfunnsressurser. Hvorfor gjøre det som ble gjort før, når det er så mye mer der ute å utforske? Det er selvfølgelig de praktiske motargumentene om at klassisk kunst - og ikke bare popkulturmedier - bygger samfunn, bidrar til forebyggende velvære og pålitelig skaper arbeidsplasser.
Paulo Arrais, Dusty Button og Misa Kuranaga i Marius Petipas ‘The Sleeping Beauty’. Foto av Liza Voll, med tillatelse fra Boston Ballet.
Bortsett fra det, kan klassisk kunst gjenskape det universelle og koble til vår følelse av kollektiv menneskelighet. Det kan også på en sterk måte skildre de historiske 'de som ikke klarer å lære fortiden, er dømt til å gjenta den,' sier de. Noen ganger blir imidlertid klassiske gjenskaper presentert med så mye glitter og glam at det universelle, felles og historiske blir overskygget. Med mesterlig skjønn og håndverk, Boston Ballets produksjon av Marius Petipa’s Den sovende skjønnheten (løper til 27. mai) tilbyr en magisk eldgammel fortelling hvis visdom kan snakke til vårt sinn og hjerte i 2017.
En slik effektiv enkelhet begynner med en vedvarende orkesterprolog, et spotlight-gardin som den eneste visuelle stimulansen. Det varer lenger enn noen moderne oppmerksomhetsspenn kan imøtekomme, men det kan på den måten være en sunn utfordring - å vekk fra den elektroniske gløden på telefonen, puste lett og nyte den fantastiske livemusikken fra orkestergropen. Forhenget stiger for å avsløre foreløpig karakterdrevet bevegelse, summingen av aktivitet rundt et kongelig hoff. Sett og kostymer er umiddelbart iøynefallende - forseggjort, men ikke altfor dekadent. Alt føles historisk naturalistisk, for eksempel med dype purpur og marroner som endrer publikum til tilstedeværelse av kongelige.
Erica Cornejo med Boston Ballet i Marius Petipas ‘The Sleeping Beauty’. Foto av Liza Voll, med tillatelse fra Boston Ballet.
For å matche den kongligheten, danser dansere oss med imponerende stilling og stolthet (men likevel stoppet kort av hovmodige). Visse formasjoner er rike på metafor og enkel skjønnhet, og samtidig så. En sirkel av dansere åpner seg for å avsløre en i midten, akkurat som en blomstrende blomst om våren. Dette skjer også på den andre siden av scenen, sammen med den målte overflod av den generelle atmosfæren, blir scenen en lys og gledelig hage. Mørket senker seg over denne lysstyrken med inngangen til den kommanderende Carabosse (Kathleen Breen Combes). Villainy blir ofte best levert med et snev av komedie, og hennes skapningslignende tjenere gir det. De hopper, snur seg og synker til bakken med nåde, men likevel den unike gnisten til karakterene deres.
En spennende og visuelt imponerende sekvens er at disse karakterene sirkler med variasjoner av holdningsvender og jordet andreposisjon. Berøringer som bøyde føtter skiller dem ut som virkelig noe som er skilt fra resten av karakterene. Nyanserte interaksjoner og subtile interaksjonelle kvaliteter er de tingene som kan få publikum til å humre, og mørkheten til deres overladde til ikke å overskygge gleden som hittil er skapt. Som moderne satirikere har vist, nedbryter vi kreftene som kan føre oss til frykt og håpløshet gjennom å stikke hull i deres makt med spøk. Boston Ballets komiske skurker gjør det uten ost eller skinke, som bare kan forringe disse karakterenes tiltenkte og viktige effekt.
Addie Tapp, Patrick Yocum og Lauren Herfindahl i Marius Petipas ‘The Sleeping Beauty’. Foto av Liza Voll, med tillatelse fra Boston Ballet.
alessandra marconi
I den følgende handlingen hilser den unge Aurora (Lia Cirio) friere som søker henne i ekteskap. En bevegelsestendens i denne handlingen er gjentakelse av spesifikke sekvenser, godt utformet nok til ikke å bli rote. Disse setningene har elegant enkelhet, men likevel nyanse nok til å tilby seerne noe nytt med hver påfølgende utførelse. Aurora strekker et ben bakover mens hun senker overkroppen med en svimlende bevegelse på et tidspunkt, med en lignende frasering, men med en sving til å feste en blomst fra en frier på et annet, for eksempel.
Cirio leverer denne bevegelsen med mestring til det punktet hvor den utsøkte teknikken blir mindre tydelig og meningsfull enn den glade auraen til denne unge prinsessen. Den universelle opplevelsen av svimmel ung kjærlighet er det som virkelig kan knytte seg til et bredt publikum, tilbys med nåde og letthet, mer enn teknisk lureri. I en tredje akt møter Prince Desire (Lasha Khozashvili) Lilac Fairy (Anais Chalendard) - denne gjengivelsens 'Fairy Godmother', og ansvarlig for å redde Aurora fra Carabosses forbannelse hennes raske tenkning og framsyning resulterer i Auroras stikk av fingeren på en spindel. fører til en dyp søvn, snarere enn døden.
Khozashvilis forestilling er en fremtredende del i et program av fremragende. Spesielt gjennom utvidelser og svinger tilbyr han en jording, men likevel oppover løft som kan forbløffe og glede. Innenfor disse egenskapene kan man se en kongelig stolthet, men likevel et fantastisk hjerte under. Dette vil være mannen som skal oppfylle løftet som den lilla feen som ble fremsatt som en del av hennes reddende mottroll på Aurora, den unge prinsessen ville sove i hundre år for å bli vekket av en ung prins, befalte hennes magi. Når Prince Desire kysser den sovende skjønnheten, og hun våkner, vet vi at prinsen alltid skulle være ham.
Paulo Arrais og Misa Kuranaga i Marius Petipas ‘The Sleeping Beauty’. Foto av Liza Voll, med tillatelse fra Boston Ballet.
Den tredje handlingen, mørke krefter som er blitt overvunnet, er for glede, kjærlighet og lys. Skogdyr kommer for å feire bryllupet til Aurora og Prince Desire, og dermed lyse det fullt ut. Et par katter - The White Cat og Puss’n Boots (henholdsvis Diana Albrecht og Paul Craig) tilbyr noe herlig tunge-i-kinn med animalistisk bevegelse som hoftebølger og slikker toppen av 'potene'. Blue Bird (John Lam) oppnår teknikk som er spektakulær nok til å oppnå rasisme med rask ildfotarbeid, sammen med en lett tilsynelatende flytende arm, ser virkelig ut og føles som det svevende flygende og hoppende frem og tilbake fra småfugler.
Så utsøkt realistisk som det er, er det ingen 'ta-da' med denne 'flyvningen', ingen fremmede som retter oppmerksomhet mot seg selv. Det rett og slett er effekten som det tar sikte på å oppnå. Dette omfatter kvaliteten på Boston Ballet Tornerose samlet - en naturalistisk skildring av en tidløs historie, gjort universell - og dermed relevant og relatert - gjennom den realismen. Glitz og glam kan glede øyet og øke hjertefrekvensen, men en realisme utformet med skjønn lever videre i våre hjerter og sinn langt forbi når gardinen går ned. Klassikerne tilbyr oss noen ganger en magisk verden, men enda kraftigere er en verden av magisk kvalitet som vi kan strebe etter. Det kan absolutt være en gårdagens verden som lærer oss bind om dagens verden. Det siste talkshowet eller podcasten er ikke helt det samme.
Av Kathryn Boland av Dance informerer.
